TIL MINNE OM ARAMIS
1985-1999
Ett langt og godt hundeliv er over, og min
beste venn er borte.
Det var faktisk
jeg som bestemte at hun skulle dø nå. Ett forferdelig vanskelig valg, men det riktige
for Aramis.
Jeg mener at siden vi er satt til å ta disse valgene for hunde-vennene
våre, så må vi la dem slippe å ha vondt. Likevel var det nok av gode unnskyldninger
å finne, for å utsette avgjørelsen. Heldigvis greide jeg å ikke være egoistisk.
Nå sitter jeg igjen med masse gode minner om en frisk gammel hund, men også ett
stort savn.
Vi er forutbestemt til å overleve hundene våre. Hadde Aramis vært menneske
ville hun ha vært nesten 100 år ! Da er døden en naturlig konsekvens. Aramis og
jeg fikk oppleve masse sammen.
Aller best er minnene fra utallige treningsdager
i skogen, med sporsøk og feltsøk
Det tok faktisk hele 3 år og mange ”diskusjoner”,
før Aramis og jeg ble enig om at det var jeg som var sjefen. Da gikk alt så mye
lettere og vi prøvde oss på det meste innen hundesport.
Vi tok det som fantes av
kurs en stund; lydighet, agility, utstilling, funksjonsanalyse, og brukshund.
Med
tiden ble vi også klare for å prøve oss i konkurranser. Først appellmerket –og det
gav mersmak! Så da ble det lydighetskonkurranser opp til og med klasse 3.
En tid
trente vi Agility, men det var i sportens spede begynnelse, så vi konkurrerte aldri.
Brukshundsport var det vi likte best, begge to.
Aramis fikk bruke sine naturlige
sanser i skogen, og vi fikk finpusset samarbeidet vårt på lydighetsbanen. Når jeg
nå ser etter i ”blåboka”, så ble det faktisk 24 starter.
Fra 1990 var vi i den høyeste
klassen, og to ganger kvalifiserte vi oss til Norgesmesterskapet. Vi ble aldri noen
enere, Aramis og jeg. Vi figurert gjerne litt lenger nedover på resultatlistene,
men vi koste oss veldig med trening og konkurranser.
Mange fine hundevenner, både på to og fire ben, er blitt resultatet av alle årene i hundeklubben. Jeg er overbevist
om at Aramis har det godt der hun er nå. Hun var en helt spesiell hund for meg,
og kan ikke erstattes. Derfor ser dere meg ikke med ett nytt sort ”ullnøste”, på
en god stund. Jeg får la savnet mitt ”gå utover ” Tara, vår 10 år gamle tervueren
ennå en stund. Aramis var ingen enkel hund. Gjennon hardt arbeid og mye trening,
lært hun meg en masse. Den kontakten og det samspillet vi fikk til,
vil jeg aldri
glemme.